Hvordan velge rett oppdretter?
En oppdretter er alle som har et valpekull, om de så har seriøse/useriøse intensjoner, rasehund/blandingshund eller planlagt kull
eller resultat av en tjuvparring, så det vil naturligvis være enorme forskjeller på hva man kan forvente seg i resultater på et født valpekull.
Når rasevalg er 100% avgjort, så lag en liste over de forskjellige oppdrettere som avler denne rasen. Den største feilen mange kjøpere gjør, er å kun se på oppdrettere
innenfor en liten radius i nærområdet sitt. Hvis man skal få seg en valp, bør man være villig til å reise langt, og ja, det vil som oftest koste mye ekstra bare med reise til forskjellige oppdrettere pluss kostnader ved
transport når valpen kan hentes. Vær obs på at om man kjøper hund utenfor Norge mister man reklamasjons rettigheten. Reklamasjons loven i Norge gjelder bare for kjøp i Norge. Så kjøper du valp utenfor Norge og den
blir alvorlig syk av skjult/medfødt problem som forsikring ikke dekker, vil man ikke få hjelp til å få tilbake deler eller hele kjøpesummen fra oppdretter. En valp er ikke som en bamse fra toysRus der kvaliteten er lik på
"alle butikkene". Alle oppdrettere prioriterer ulike ting og man vil derfor få veldig ulike kvaliteter fra oppdretter til oppdretter. Man bør derfor finne frem til den oppdretteren som prioriterer det du spesifikt ønsker av fremtidig valp.
Man kan gjerne ringe eller skrive til de forskjellige oppdretterne og spør og et av de viktigste spørsmålene man bør stille en oppdretter er hvorfor de valgte å bli oppdretter og hva de prioriterer i sitt oppdrett samt hvordan
de rent praktisk og genetisk går frem for å nå målene i sitt oppdrett. Alle oppdrettere skal enkelt kunne svare på dette. På den måten kan man krysse av oppdrettere fra listen man har laget som prioriterer andre ting
enn det man leter etter. Man kan også spør andre hunde eiere om de forskjellige oppdrettere. En svært god kilde til å innhente info om oppdrettere er å snakke direkte med deres dyreleger. Disse sitter på mye info om hva
de forskjellige oppdrettere gjør og prioriterer i sitt oppdrett helsemessig. De kan ikke gi ut personlig medisinsk info, men de er fri til å "gå god for" en oppdretter som de mener gjør god jobb for rasen. En seriøs oppdretter
bruker gjerne flere dyreleger pga behov for forskjellige spesialfelt i forbindelse med helsesjekking. Men minst en av disse vet hvem du snakker om når du nevner navnet på oppdretteren om det er en oppdretter som har holdt på en stund og helsesjekker
endel. Man kan spør oppdrettere om info om hvem dyreleger de bruker, eller man kan selv ta kontakt med veterinær klinikker å spør om de har oppdrettere på rasen som kunde og om de vil "gå god for" den/de.
Når man skal kontakte oppdrettere, bør man på forhånd ha laget seg en liste med spørsmål
man ønsker svar på. En oppdretter skal kunne svare de fleste spørsmål men bred kunnskap uten å bli "brydd". En kjøper må forvente endel spørsmål tilbake fra oppdretter, så vær forberedt
på å måtte svare noen veldig personlige spørsmål. En oppdretter vil kun det beste for valpene sine, og svarene de får vil være med på å avgjøre om rasen eller valpen passer de forskjellige som tar
kontakt. Hvis man sitter igjen med en "bi-smak i munnen" eller følelsen av å være "liten" eller ha vært til bry for oppdretteren, er sjansen veldig stor for at det ikke er rette oppdretter for deg og du bør styre unna. Det skal
være god kontakt mellom oppdretter og kjøper så lenge hunden lever og en lett og åpen dialog er derfor svært viktig og om oppdretter gir inntrykk av at det blir for mye "mas" allerede før du har kjøpt en valp, er
ikke oppdretteren innstilt på å hjelpe med de 5000 andre spørsmålene som vil komme etter du har fått valpen hjem. Hjelp fra en seriøs oppdretter er derfor bare en telefonsamtale eller melding unna om man får spørsmål
underveis.
Noe av det viktigste som må nevnes er at avls målene til en oppdretter ofte ikke er det
samme som hva en kjøper forventer at de er. Eksteriør utstillinger, store "navn" og økonomiske interesser overstyrer dessverre ofte valg som tas i avl over helse og hva raser egentlig trenger. Svært mange oppdrettere prioriterer
eksteriør lang over helse. Men en champion tittel på eksteriør har INGENTING MED GOD HELSE Å GJØRE. Man finner enormt mange usunne hunder som er multi champion og man finner enda flere friske hunder uten champion titler. Så
champion tittel er ikke et kvalitets stempel for helse slik det ofte fremstilles, men "kvalitets" stempel for eksteriør, altså utseende innenfor rasestandard (gåseøyne brukt her pga ganske mange av lavere eksteriør kvalitet
blir også champion om de deltar på nok utstillinger). At en hund ikke er champion indikerer bare at den ikke har deltatt nok på utstilling eller om den har deltatt mye på utstilling og fortsatt ikke blitt champion, evt ikke er bra nok
etter rasestandard. Hva en oppdretter ønsker å få ut av en angitt kombinasjon vil derfor kunne være noe helt annet enn hva en kjøper tenker er logisk og selv ville prioritert. Dette er ikke nødvendigvis bare negativt
men sannheten er at de fleste kjøpere ønsker en stabil og frisk familiehund, ikke ett "konkurransedyr" og ufrivillig risikere å ende opp med en hund som i en oppdretteres øyne er "gull" men i en familiesituasjon er "katta i sekken".
Ha dette i bakhodet når oppdrettere kontaktes. For at en oppdretter skal få disse topp vinnende hundene år etter år, må det mange ganger på bekostning av den generelle helserisiko siden det ofte krever tettere innavl for
å klare å holde seg på topp nivå. Det finnes et uttrykk for slike oppdrettere, "love for the fame" og har lite med rasen og dens velferd i seg selv å gjøre. De er forholdsvis lette å gjenkjenne med sin uendelige skryting
av prestasjoner på konkurranse nivå, "store navn" bak på hundene og nevner aldri eller sjeldent egne prestasjoner innen helse mål som oppnås, om de i det hele tatt har helse mål i sitt avlsarbeid. Jeg skal ikke gå
inn i detalj her om hvorfor innavl ofte er brukt for å få "vinner hunder" men du kan lese om det under Konsekvens av høy innavl.
Et annen viktig ting å nevne her er at oppfattelse av hva god helse egentlig er, varierer veldig mye fra oppdretter til oppdretter. Veldig mange vurderer god helse ut fra fravær av symptomer på dårlig
helse IKKE ut fra at det er tatt helsesjekker og vurderingen er basert på resultatet av disse. En hund kan ha dårlig helse men være symptom fri ved parrings tidspunkt men må avlives bare 1-2 år etterpå. Helsesjekker brukes
for å oppdage skjult sykdom som på daværende tidspunkt er symptom fri og få oversikt over potensielle problemer en symptom fri hund vil få senere. Når oppdretter kontaktes så vær veldig bevisst på forskjellen
mellom en symptom fri "frisk" hund som ikke er tilstrekkelig helsesjekket og en frisk hund som er fullt helsesjekket med gode resultater. En klinisk frisk hunde som er symptom fri er ikke det som en beviselig frisk hund med gode helsesjekk resultater. En oppdretter
kan mene en aktuell hund har god helse mens en annen oppdretter kan mene samme hunden ikke har god nok helse til avl. Inntrykk av god helse er med andre ord nettopp et inntrykk, en personlig oppfattelse av hva man kan forvente av en aktuell rase der man har
satt seg en personlig preferanse for hvor grensen går for å klassifiseres som god helse og ikke. Om rasen har mange "typiske" problemer, vil dette ofte forveksles og betegnes som "vanlig" helse og derfor ikke påvirke avls avgjørelse
i så stor grad som det bør gjøres når en oppdretter vurderer om hunden er av god helse eller ikke og den personlige grensen for god helse på rasen vil derfor bli lavere selv om en oppdretter av en annen "vanlig" rase aldri ville
akseptert slike "lav terskel" helsegrenser i sitt avlsarbeid. En oppdretter med slik lav terskel grense for god helse vil derfor selv tro de "snakke sant" når de mener de har god helse på sine hunder pga det er deres personlige inntrykk. Jo lavere
terskel en oppdretter har for å vurdere en hund til å ha god helse, jo større sjanse er det for at de vil få de "typisk" utbredt problemene på rasen i sitt avlsarbeid. Det betyr derfor ikke at deres inntrykk for hva god helse
er vil være det samme som ditt inntrykk for hva god helse er. Pass på å spør endel rundt dette slik at du får bedre forståelse av hva oppfattelse oppretter har av hva som er god helse og ikke, så du kan vurdere om
det er en oppdretter med lav eller høy risiko for problemer på avkom ved kjøp av valp. Du kan lese mer om hvorfor "inntrykk" kan variere så mye under "Typisk for rasen" vs utbredt problem
Hva er egentlig forskjellen på en seriøs oppdretter og hva er en useriøs oppdretter?
Det finnes mange meninger rundt dette så det finnes ikke bare ett fasit svar som er rett siden personlige meninger vil spille inn hos den enkelte
person, men selve definisjonen av seriøs vs useriøs er den genuine intensjonen i avl. En seriøs oppdretter avler med en genuin intensjon om å hjelpe og forbedre rasen videre til et høyere nivå av velferd for rasen både
i helse anatomi og har innhentet nødvendig informasjon for å oppnå dette målet. En useriøs oppdretter har som oftest intensjoner for egen vinning som ikke er til fordel for rasen i seg selv. for eksempel økonomisk vinning
eller å bli "berømt". De fleste useriøse er som oftest glad i hunder men ikke nok til å bruke særlig tid på å lære genetikk, linjer og utdypning i problemer rasen har og hvordan man kan jobbe for å forbedre
dette. Lette økonomisk avgjørelser i avl velges i stede for mer krevende og kostbare avgjørelser. Under kommer en mer utdypende forklaring av hva man skal kunne forvente av en seriøs vs en useriøs oppdretter. Ikke alle seriøse
oppdrettere vil passe inn på absolutt alle punkter men man skal kunne forvente at de fleste punkter oppfylles. Noen oppdrettere vil kanskje mene at det kun er seriøst å avle på hunder som er utstillings champion selv om flere helsesjekker
ikke er utført eller det er tvilsom helse på hundene, mens den typisk kjøper ofte mener det kun er seriøst å utelukkende avle på det beste av helsetestede hunder, mentalitet og anatomi selv uten champion titler. Ingen
tenker likt, men det blir opp til deg som kjøper å avgjøre hvilken avls prioriteringer du føler er rett for deg og hva du ønsker en oppdretter skal vektlegge i din fremtidige valp.
En seriøs oppdretter skal være villig til å gi deg den tiden du trenger for å få svar på det du lurer på
og komme med gode utfyllende svar, selv om de ikke nødvendigvis har ledig valp til deg på daværende tidspunkt. Får du god hjelp og sitter igjen med et positivt inntrykk etter første kontakt, eller ikke? Styr langt unna om du
føler du blir "presset" til å raskt kjøpe valp, om det så er pga du "bør skynne deg" å bestemme deg for "mange andre" er interesserte eller at det bare er 1 igjen. Ingen seriøse oppdrettere opererer med "førstemann
til mølla" prinsippet, og vil holde igjen valpen til rette eier for akkurat den valpen dukker opp selv om 20 andre gjerne vil ha den. Med en valp skal det også følge support hele dens liv. Se på det som en form for kunde service.
Det må legges til her at mange valpekjøpere er dårlig på å benytte seg av denne supporten og er dårlig på å holde kontakt og oppdatere oppdrettere underveis. Erfarne oppdrettere en en av de beste kildene man
har til god info og oppdateringer kan gi hjelp på et tidlig tidspunkt der oppdretter kan gjenkjenne potensiell utvikling av unormal atferd og gi råd om dette selv når valpekjøper ikke var klar over at noe var unormalt. På den
måten kan man være tidlig ute med forebygge utvikling av uønsket trekk. Oppdrettere av raser som typisk trenes lite har ikke alltid god kunnskap om trening selv om de har mye kunnskap om alt annet. Om det er tilfelle er det bedre å
innhente informasjon hos profesjonelle trenere.
Ingen raser er 100% fri for helseproblemer og seriøs avl betyr
at med kunnskap, etiske grenser og gode hunder og linjer kan man redusere forekomst og den totale risiko for genetisk sykdom ganske mye sammenlignet med de som ikke bruker dette i avl. En seriøs oppdretter skal alltid informere om hvilke helseproblemer
rasen er plaget med og hva de aktivt gjør i sitt avlsarbeid for å redusere sjansen for at noen av valpene vil få noen av disse helseproblemene. Spør hva de har opplevd av problemer fra sitt eget oppdrett. Ingen oppdrettere klarer
å avle alle perfekte. Om en oppdretter påstår det er de enten helt uerfarne og ferske som oppdrettere uten nok avkom å vise til eller ikke ærlige mot kjøpere eller seg selv. En vesentlig informasjon å nevne her er
at kjøpsloven i Norge gir reklamasjonsrett frem til hunden fyller 5 år om den viser seg å ha vesentlig helseproblemer som følge av genetisk/skjult feil man ikke skulle kunne forvente, på lik linje når man for eks kjøper
en TV. Svært få vet dette, og jeg blir titt og ofte kontaktet av personer som har mistet hundene sine til medfødte/genetiske problemer i ung alder der oppdretter nekter å gi lovpålagt erstatning. Oppdretter kan iht kjøpsloven
ikke nekte dette, og i de fleste tilfeller vil man vinne frem kravet i forliksrådet. Ulempen er at man for full reklamasjonsrett må tilbakelevere hunden til oppdretter om den ikke er avlivet. Man får ikke både i pose og sekk. Noen oppdrettere
vil gjerne tilby reklamasjon om du leverer tilbake hunden slik som lovverket er skrevet, men de fleste kjøpere vil ikke det pga de er blitt glad i hunden. Oppdretterne vet dette og har ikke nødvendigvis intensjon om å faktisk gi reklamasjon,
de ville bare få "bevis" på at reklamasjon ble tilbudt og kjøper sa den fra seg så de har sitt på det rene etter loven. Det er mer normalt i hundeverden å tilby opp til halv pris tilbake for "oppdretterfeil" om kjøper
ønsker å beholde hunden, men dette er ikke lovpålagt men en mer etisk praksis. Det er viktig å reklamere i alle slike tilfeller for om man ønsker å bli kvitt useriøse oppdrettere, er den mest effektive måten
å gjøre det på med å sørge for at de ikke tjener penger på useriøs avl. Om det blir ulønnsomt for dem å selge syke hunder, vil de frivillig avslutte, evt å gå over til en annen rase. Man
kan jo evt se en bedring rundt helsesjekker og bedre helsemessig avl om de fortsetter. Uansett så vil det gange både hundene og kjøpere i lengden å påse at kjøpsloven blir tatt på alvor iht reklamasjon.
En seriøs oppdretter bryr seg om velferden til hundene sine og det de avler frem. En seriøs oppdretter
vil derfor ALLTID GJØRE HVA SOM ER BEST FOR HUNDENE OG RASEN VELFERDS MESSIG I ALLE KULL og innhente nødvendig kunnskap for å kunne gjøre dette best mulig for å få friskere og langt levende avkom i hver eneste generasjon
som er uten overdrivelser innenfor rasestandard eksteriør messig. Helse og mentalitet vil alltid være på toppen av prioriteringer, langt over ønske om titler men om helse og mentalitet er på topp så er champion tittel
selvfølgelig en stor bonus. Det skal aldri være omvendt der den skal være champion kvalitet, der god helse og mentalitet anses for å være bonus. En oppdretter skal kunne vise frem helseresultater i sitt avlsarbeid samt dokumentere
dette. Ikke alle oppdrettere prioriterer de samme sjekkene, få derfor en oversikt over hva du syns er viktig av helsesjekker og finn en oppdretter som prioriterer disse i sitt avlsarbeid. Noen oppdrettere kan si at de tar helsesjekker men i realiteten
ikke gjør dette, eller avler på hunder selv om resultatet på sjekkene var dårlige. Ikke vær redd for å spør om å se dokumenter og rådfør deg gjerne med en uavhengig dyrelege om resultatene er gode
eller ikke om du er i tvil. Videre bør en seriøs oppdretter ha bred nok kunnskap om rasen sin og påse at alle dens behov blir ivaretatt i så stor grad at en kjøper skal slippe å spør om råd på nettet.
De skal også frivillig dele informasjon om hva de trenger fra valp til senior og ha interesse for oppdateringer underveis. Alle valper skal ved overlevering være registrert med stamtavle, de skal ha mottatt ormekurer vaksiner og helsesjekk hos
veterinær og det skal alltid brukes skriftlige kontrakter ved overlevering og krav i denne skal gjenspeile at oppdretter bryr seg om hundene og rasen også etter den er levert til eier. Som kjøper bør man ha stor interesse for hvilken
erfaring oppdretter har, hvor lenge de har holdt på og resultat på valper avlet frem av dem. Hva sosialisering og trening de får de første 8-10 ukene. Hvilke kvaliteter oppdretter ser etter for å velge hjem til valpene sine.
Spør gjerne hvilke rutiner eller policy de har rundt reklamasjon ved sykdom på sine valper. At en oppdretter får/har hatt reklamasjon på en valp en sjelden gang er naturlig og ingenting negativt i seg selv siden ingen i lengden vil
utelukkende få 100% problemfritt avls resultat, at de har høy andel valper med problemer i forhold til valper fremavlet totalt er ikke normalt og en god indikasjon på useriøs avl. En seriøs oppdretter stiller seg 100% bak hver
eneste valp og valg tatt i avlsarbeidet sitt.
Ikke forvent at du finner rette valpen og kan få den hjem med en
gang. Det tar tid å få oversikt over oppdrettere og det tar enda lengre tid å luke ut oppdrettere til du har noen få "favoritter" å velge mellom. Se om noen av disse planlegger valper som kan være leveringsklare på
det tidspunktet du føler er mest gunstig tidsmessig å overta valp. En seriøs oppdretter vil plassere valpene til dem de mener vil passe best inn til de forskjellige hverdager. Få godtar med andre ord "selvplukk" der kjøper
får komme å velge valp selv når den er bare noen uker gammel. Kjøpere har en tendens til å velge farger, ikke gemytt og personlighet som er det viktigste, så ofte blir det ikke alltid rett valpen til rett familie i et selvplukk
tilfelle og valpen kan risikere å måtte bli unødvendig omplassert når den blir for mye evt for lite for familiens hverdag. Dette kun pga oppdretter som kjenner valpene best ikke tok ansvaret med å påse at valpene kom til
hjem som best kunne etterkomme dems behov. Når man endelig har valgt rette oppdretter så må man av og til regne med at det kan bli noe venting. Avhengig av hva man ønsker av kvaliteter i valper, er det ikke automatisk sikkert at den
rette valpen blir født i et kull. Om det er tilfelle og ventingen blir lang kan man gjerne undersøke mer om foreldre til kommende kull. Spør og grav for å få info du ønsker. Siden en seriøs oppdretter vil med
hvert eneste kull gå for en bedre versjon av foreldre, spør gjerne spesifikt om hvilken bedring oppdretter forventer av akkurat det aktuelle kullet fra de foreldredyrene. Spør om deres negative og positive sider. Alle individer har både
negative og positive kvaliteter.
For å ha et vellykket avls program så er kunnskap veldig viktig
men selv om en "fersk" oppdretter ikke har hatt nok erfaring til å kunne nok, skal man som minimum forvente at de har en erfaren mentor å spør om råd og hjelp til å ta kunnskapsrike valg og kalkulerte avgjørelser for at
avlen fremmer rasen positivt i riktig retning. Spør gjerne rundt dette og evt snakk med mentorer til oppdretterne ved behov. Ikke alle mentorer er i seg selv kunnskapsrike eller har de beste intensjonene for hunders velferd og om det er tilfelle kan
oppdrettere som bruker de som mentor selv ikke være klar over at de egentlig driver useriøst siden de ikke har noen til å lære dem hva som må gjøres og hvordan man når det målet med et seriøst avlsarbeid.
Så når man ser litt om hva en seriøs oppdretter er og gjør, hvordan spotte en useriøs
oppdretter? Det finnes flere varianter av useriøse oppdrettere. Noen avler for penger mens andre mener gjerne de seriøse mens handlinger de gjør avlsmessig kommer gjerne av uerfarenhet, manglende kunnskap, tvilsomme valg av avlsdyr eller
evt en kombinasjon av disse. Svært mange seriøse oppdrettere er veldig gode til å snakke for seg så det kan være vanskelig å skille de fra seriøse oppdrettere. En useriøs oppdretter kan gjerne fremstå
som meget seriøs der ingen av deres hunder har noen "skavanker" eller problemer, heller ingen av valpene fra dem. Rasen fremstiller gjerne med få problemer og passer absolutt alle uten at det nevnes spesifikke behov rasen har til trening, sosialisering
og stell. Det gis inntrykk av at alt er positivt og det finnes ingenting negativt på rasen eller deres hunder. En veldig stor varsellampe for useriøs oppdretter er at de tilbyr "sjeldne" versjoner av rasen. Teacup/mini/micro eller overdrevent
stor str som ligger utenfor str beskrevet i rasestandard samt "sjeldne/uvanlige" farger som beskrives som feil eller diskvalifiserende feil i rasestandard er typiske gjengangere hos den ekstremt useriøse oppdrette. Disse har i tillegg som oftest full
pris eller høyere pris enn gjennomsnittet på rasen selv om disse trekkene beskrives som diskvalifiserende eller alvorlige feil i en rase. Hos en seriøs oppdretter ville valper med disse "sjeldne" trekkene blitt solgt som "feilvare" til
halv pris av vanlig pris pga de ikke kan delta på utstilling eller brukes i avl pga diskvalifiserende feil i rasestandard og pga det er det rette å gjøre. Les alltid rasestandard og sett deg inn i hva som er korrekt og hva som er diskvalifiserende
og alvorlige feil på rasen slik at du gjenkjenner disse feilene og vet hva ca pris de skal forventes å ha. Har de diskvalifiserende feil som for eks feil farge, forskjellig farge på øyne eller døvhet for å nevne noen få,
skal prisen reflektere dette og være mye lavere og ha avls forbud i kontrakt. Har de ofte/mange av slike "sjeldne" individer som selges til full pris eller høyere pris, avler de for egen vinning, ikke for rasens beste og er å anse som meget
useriøs. Systematisk avl etter uvanlige trekk som går på egen økonomisk vinning i stede for rasens beste, får svært sjeldent utført de viktige og dyre helsesjekkene som er nødvendig på og det er derfor
svært stor sjanse for å ende opp med en valp som blir veldig dyr å holde pga de mange veterinær utgiftene som vil påløpe i løpet av livet.
Gode kontrakter vil gjenspeile seriøsitet hos en oppdretter og ikke. De fleste useriøse bruker gjerne ikke kontrakter eller har kontrakter uten krav til kjøper og god dyrevelferd. En
kontrakt skal inneholde tydelige krav rundt hundehold, avl og avtale ved en evt omplassering der oppdretter skal være ansvarlig for å hjelpe å finne nytt hjem eller ta tilbake hunden. Det skal med andre ord ikke være "fritt vilt" for
kjøper å omplassere eller selge hunden videre om de føler for det. Det skal være tydelige krav rundt avl for kunnskap og helsesjekker, om kjøper ønsker å avle etterhvert, og en oppdretter skal tilby sin kunnskap
og hjelp rundt dette. Hvem som helst skal ikke kunne avle på hvilken som helst hund og restriksjoner og krav rundt hva som egner seg til avl og ikke skal være tydelige. En useriøs oppdretter legger lite vekt på hva kjøper senere
gjør og velger. Spør gjerne om å lese kontraktene til de forskjellige oppdrettere for å få innblikk i hva som prioriteres hos de forskjellige. En oppdretter som dedikerer mye tid og energi på god avls etikk vil også
være opptatt av at kjøpere overholder dette videre. Mangler kontrakt eller virker kontrakten mangelfull på noen eller flere punkter så kan det i stor grad gjenspeile oppdretteres etikk rundt hundehold og avl også. En oppdretter
skal også følge opp disse kontraktene ved brudd så spør gjerne om info rundt tidligere konflikter og hva som ble gjort. Vær også obs på at det er mange oppdrettere som bruker urimelige kontrakter med krav om avlsrett
ol. selv om hunden blir solgt til full pris. Samme om hunden kreves gratis tilbakelevert ved omplassering selv om den ellers er i god helse og mentalitet og har ung alder.
Det er stadig flere og flere som avler uten stamtavle og på "designer" blandinger og"sjeldne" farger. Man bør styre unna disse da man ikke kan vite opphavet til hundene, kalkulere risiko for
problemer på avkom samt at de fleste absolutt ikke ivaretar hundenes sikkerhet og velvære men blir brukt som en rask inntektskilde. Det finnes også flere "seriøse" oppdrettere som ikke ivaretar hundenes eller rasens sikkerhet og behov.
Der avl skjer basert på egoistiske behov og personlig vinning i stede for at det som trengs for rasen blir tatt hensyn til og det blir stadig flere og flere av dem. Oppdrett var tidligere forbeholdt "ekspertene", dem som var dedikerte til rasene som
visste hva de trengte og ikke. Som brukte årevis på å innhente tilstrekkelig informasjon og kunnskap om genetikk, linjer og rasefakta. Det var uvanlig at den vanlige mannen i gaten bega se ut på avl og genetikk spillet uten slik kunnskap,
på lik linje som man ofte velger å ikke sette seg i en bil å kjøre avgårde alene uten å ha tatt førerkortet, men idag ser man at flere og flere selvutnevner seg som "gode nok" til å ta på seg den jobben
og som ukritisk velger å sette til livs valper uten mål og mening annet enn egoistiske grunner. Ikke har de mentorer og bruker internett som en kilde til hva som må gjøre når valpene kommer... og da gjerne mens tispen er høydrektig.
En useriøs oppdretter avler ofte uten kunnskap om genetikk og rasens behov og uten å ta seg tid til å
innhente dette på forhånd, men velger å "prøve seg frem". Ofte i en kombinasjon med manglende eller utilstrekkelig helsesjekking. De tar gjerne dårlige valg for kombinasjoner basert på lett tilgjengelighet i stede for å
bruke tid, penger og søvnløse netter i bil for å komme til rette hanner som passer tispene. Ofte er det også uheldige genetiske kombinasjoner iht helse/eksteriør, bevisst eller ubevisst. De bryr seg gjerne lite om den helsemessige
risiko kombinasjonene kan gi om det så er pga innavl eller andre genetiske problemer bak på linjene. Ofte kan også et utseende prioriteres over helserisiko fra en parring på lik linje som et "berømt" kennelnavn kan prioriteres
over helserisiko. Dette ses godt ved at noen velger å overprodusere avkom fra enkelte hanner som allerede har merkverdig mange flere kull og avkom enn snittet. Oppdrettere som stadig avler men beholder lite fra kullene sine er også noe å
bite seg merke i. Om en oppdretter gjør sitt aller beste for å få enda bedre valper enn foreldrene er, hvorfor skal en oppdretter frivillig gi fra seg disse til andre. Man kan jo da spør seg selv om hva som egentlig er grunnen til
at den kombinasjonen ble tatt samt hvorfor kullet ble satt til liv. Her kan også mange useriøse "gjemme seg bak" unnskyldningen med tjuvparring. Det er i realiteten svært få som faktisk har tjuvparringer, dette er ofte "pengekull"
men det brukes ofte som unnskyldning for å slippe å svare på alle spørsmål til foreldre, helse, linjer og formål med avl. Tjuvparringer er egentlig ganske negativt da selve definisjonen av tjuvparring er uønsket
individ i avl eller uønsket kombinasjon av to individer. Man kan jo derfor spør seg selv om spesifikt hva er årsak til at det individet i avl eller de to individene sammen er så uønsket. Det er rett og slett ikke gjort noe
forhånds arbeid for at valpene skal få normal sjanse til å ha god velferd. Avkom fra juvparringer bør derfor ha pris som reflekterer den høyere risikoen de har for at det kan bli et dårlig resultat. Man kan også
sette spørsmål til hvor dårlig/utilstrekkelig tilsyn i hundeholdet oppdretteren egentlig har når de ikke engang klarer å unngå noe så viktig som uønsket parringer som gir levende valper som resultat, der evt
både valpen og valpekjøper blir den lidende parten. Ironisk nok, ses det ofte at disse "tjuvparringene" har skjedd igjen på et senere eller tidligere tidspunkt. Dette er med andre ord som oftest ikke snakk og tjuvparringer, men et bevisst
valg for å få valper uten å måtte gjøre all "jobben" først og dermed slippe alle spørsmål til hvorfor med å si at det var en tjuvparring. En seriøs oppdrette ville med oppdaget tjuvparring gått
til veterinær og sørget for at det ikke ville bli valper som resultat av tjuvparringen.
Det er dyrt
å avle og gjøre alt rett, mange tester skal tas og mange hunder tas ut av avlsplaner når de ikke oppfyller mål til avl i søken etter stadig å utvikle og forbedre rasen videre. Det er dyrt å ta seg fri fra jobb for
å reise til parringer samt sitte hjemme med valpene døgnet rundt i begynnelsen uten å kunne sove. For oppdrettere som gjør en grundig nok jobb og planlegging før hvert kull, vil valpene være mer verd å beholde enn
å selge. Om ingen av valpene ikke er "verdt nok" å beholde selv og mer brukbare til å "selge unna" så gjør deg selv en tjeneste å styr langt unna. Noen kan også ved flere anledninger bruke hunder i avl i svært
ung alder. En alder der oppdretterne ikke har sjanse til å vurdere helsen til den aktuelle hunden siden den ikke er ferdig utvokst og derfor mister mulighet til å kunne kalkulere risiko for valpene med å ikke vite hva som egentlig brukes
i avl. Hunden er ikke engang ferdig utviklet til å vurdere den anatomiske delen for å vite hvordan den skal kunne utfylle svakheter på partneren den kombineres med. Dette har ingenting med seriøs planlegging og kalkulert avl å
gjøre. Det finnes ikke en eneste grunn til at en oppdretter ikke skal kunne avvente til hunden blir eldre før den brukes i avl der et bedre helsebilde og anatomisk utvikling er kommet lengre. Ikke vær redd for å spør rundt
noe av dette som er nevnt over.
Sist men ikke minst, spør alltid om hvor mange hunder en oppdretter
har tatt ut av avl (frivillig eller ikke) og om hvorfor. En useriøs oppdretter "selekterer" ofte ikke på noe spesifikt slik at det meste som er tiltenkt til avl, går i avl, til tross av dårlig helse, dårlige helseresultater (om
det er tatt noen) og usunn anatomi. Spør derfor mye rundt hvor deres etiske grenser går og hva som er kriterier for at en hund "passerer" nåløyet med å gå i avl samt hva grenser og grunnlag de mener ekskluderer en fra
avl. Om du føler en oppdretter benytter seg av mange lettvinne løsninger i sitt oppdrett er sjansen stor for at det er en useriøs oppdretter. Noen få tar gjerne et par helsesjekker, men da i så tidlig alder som mulig for å
unngå å finne feil. Poenget med å helsesjekke er nettopp å finne potensielle feil, helsesjekkene bør derfor tas så nær voksen alder som mulig. Seriøse oppdrettere vil ofte sjekke de samme hundene hvert år
eller hvert andre år etter forandringer. Spør gjerne om alder når helsesjekker tas og hvor ofte de resjekker hundene sine.