Å ta valget med å få seg hund

Før man tar skrittet med å finne oppdretter er det flere punkter man bør gå igjennom før man velger å få seg hund. Disse er som minimum:
 
- Hvorfor vil du få deg hund? Og hvorfor akkurat den rasen? Mange tar valg om å få seg hund pga de rette grunnene med at de har masse å tilby en hund av tid og kan gi den et godt liv. Men dessverre tar mange også valget med å få seg hund av mer egoistiske grunner som popularitet, status og at de vil ha kos og selskap uten hensyn til hva hunden trenger utover dette.
 
- Er det tillatt med hund der du bor? Og siden det for tiden er vanlig å ikke ha husdyr tillatt i leieforhold, kan du garantere en plass å bo det er tillatt med hund de neste 10-15 årene også om noe uventet skulle skje og du må flytte? Svært mange hunder blir unødvendig omplassert pga flytting, man bør derfor vurdere nøye om man kan sikre hunden den unødvendige påkjenningen med å bli omplassert på bakgrunn av sin egen utilstrekkelighet.
 
- Er husholdningen og familien klar for hund? Man skal være sikker på at det ikke forekommer allergier i husholdningen og nær familie. Om noen i huset har stor frykt for hund bør man revurdere om ikke det heller er lurt å anskaffe seg hund på et senere tidspunkt. Er alle i huset klar for å bidra men sin del for hunden rundt trening og sosialisering? Alle må bidra som familie. Er barn i familien snill og rolig rundt dyr? Dette er meget viktig å ta hensyn til for man ønsker ikke at hunden skal få en traume som liten og senere blir aggressiv mot barn. Om man føler barna er litt "umodne" for levende dyr, kan man heller vente et år eller to til før man får seg hund.
 
- Hvor mye ekstra tid og energi har man i hverdagen? Om hverdagen allerede er full så er det absolutt ikke plass til en valp på daværende tidspunkt. Noen raser, inkl mine, trenger mer sosialisering og trening enn andre raser for å bli velfungerende som voksne. Om man ikke gir dem tilstrekkelig, kan de potensielt utvikle uønsket atferd senere. Undersøk grundig hvor mye tid det faktisk tar å få valp i hus og alt den skal være med på de første årene. Man skal ha tid til å daglig gi den mental og fysisk stimuli og trening hele dens liv, ikke bare kjærlighet og mat. Har du tid til å trene og mosjonere den nok til at den blir sliten hver dag? Tilsier din jobb situasjon at du har tid til hund? Hva om du må bytte jobb eller jobbe mer, vil hunden fortsatt få det den trenger hver dag? Og hva med ferier? Er det et nettverk rundt som på kort varsel kan hjelpe med pass om det skulle bli behov m du for eksempel blir syk?
 
- Er man av god nok fysisk/psykisk helse til å sørge for at evt helseutfordringer man har ikke blir til hinder for å kunne gi hunden alt den trenger av sosialisering og trening? Jeg ser økende tilfeller der hunder blir omplassert med begrunnelse at helseproblemer hos eier hindrer dem å gi hunden det den trenger, selv om disse helseproblemer var tilstede ved anskaffelse av hunden. Utilstrekkelig sosialisering og trening ses også ofte på hunder der eiere med sosial angst har anskaffet seg hund. Mangler på dette har stor påvirkning for hunden senere og man kan faktisk påføre hunder angst om man selv har sterk angst og ikke klarer å få til sosialisering og trening på rett måte. Det er derfor svært viktig å ha et realistisk bilde av seg selv og hva man kan gi om man har helseutfordringer. Det er urettferdig at hunden skal måtte ende opp som lidende part for at helseutforbringene man har vil gi mangler rundt dette. Om du har helseutfordringer som tilsier at du ikke kan gi alt den trenger selv men fortsatt ønsker hund, har du da et godt nettverk rundt deg som kan hjelpe deg hver dag for å opprettholde rasetilpasset velferd?
 
- Er man økonomisk stabil nok til å ha hund? Kostnadene med å ha hund er mye høyere enn selve kjøps prisen. De største utgifter første året med blant annet innkjøp av alt utstyr man trenger, prisen på valpen samt kurser du og den skal igjennom. En studie viser at det i snitt koster ca 160 000 å ha en frisk hund i dens levetid. Enda høyere om man får seg en syk hund. Har man økonomi til å dekke alle dens behov som kvalitets fòr, kurser, forsikringer, utstyr og veterinær utgifter? Har man økonomi til å få hjelp av profesjonell trener om uønsket atferd utvikler seg? Har man råd til å hjelpe hunden om man uventet står med en skadet hund som trenger en kostbar operasjon? Noen raser er mye dyrere å eie enn andre. Undersøk grundig hva du kan vente deg av utgifter. Forsikrings priser er blitt veldig høye på noen raser og hos noen selskap koster det over 1000 kr i mnd for å forsikre hunden. Skader er veldig vanlig første 2 årene og veterinærer har blitt så høye i pris nå at det er vanskelig å gi hunden veterinær hjelp for skader uten forsikring. Kun valper som er sammenhengende forsikring før 4 mnd har full dekning. Om forsikringen tegnes etter 4 mnd alder eller det blir et opphold i forsikringen så er det flere typer skader og sykdommer som ikke lengre dekkes av forsikringen. Har man økonomi til å holde høye forsikrings utgifter løpende? Snakk gjerne med forsikrings selskaper om hvilke raser som er dyre å eie vs hvilken raser som er billigere å eie iht sykdom og problemer om man har trang økonomi.
 
- Hva om man står ovenfor et samlivsbrudd eller familie forøkelse? Vil man fortsatt ha nok tid og økonomi til å kunne dekke alle dens behov uten å omplassere den?
 
Først om man kan med sikkerhet si ja til alt over og tilrettelegge ting underveis, kan man vurdere å få seg hund.
 
En hunde lever gjerne 10-15 år og man starter da med å vurdere hva str hund man har plass til og hva de forskjellige rasene har behov for i hverdagen for disse kommende årene. Hva rasene er avlet frem til vil avgjøre hva daglig stimuli dem trenger i forhold til hva man kan gi av tid. Det er viktig å finne raser som passer inn i den enkeltes hverdag og interesse. Matchende energi mengde er svært viktig og det finnes rolige og hypre versjoner innen alle raser. Man vil få problemer om man har en hyper hund men ikke energien til å stimulere den nok hver dag. Temperament er også viktig. Har man familie og små barn velger man ikke raser som kan lett lar seg påvirke og stresse av barn og har kort lunte for å bite. Tenk også på hvor mye "vedlikehold" rasen krever, for eks pelsstell, trening samt vedlikehold av helse. Ikke alle har nok tid til å få seg valp, vurder derfor om en valp eller en eldre hund vil være det rette. Hunder som omplasseres har som regel bagasje med seg, og dette er tidkrevende å trene bort og krever en enorm dedikering for bra resultat. En valp trenger derimot noen med seg hele døgnet de første ukene og man kan først begynne å gå fra dem etterhvert som alene hjemme treningen begynner å gi resultater. Om man slurver på dette kan man risikere at hunden utvikler separasjons angst. Dette tar opp til et par år å trene bort om det har fått eskalere og feste seg og man bør ta høyde for at slikt unødvendig påkjenning for hunden kan skje om man anskaffer seg en valp men slurver eller ikke har nok tid til valpen og treningen den trenger de første kritiske mnd.
 
De fleste førstegangs hundeeiere føler at de er godt forberedt på hvor mye tid en valp krever de første årene rundt sosialisering og trening, men mange ender til tross opp med å bli overrasket over hvor mye tid og energi det i realiteten tar. Selv om man ikke har planer om å delta på konkurranser og bare skal ha en familiehund, skal alle hunder sosialiseres og trenes daglig for å bli velfungerende hunder i voksenlivet. Det er lurt å ta teoridelen av valpekurs for å få innblikk i hva som kreves av en hundeeier med den aktuelle rasen selv om man ikke har anskaffet seg hund på daværende tidspunkt. Jeg hører også mange si at de har erfaring med hund fra før pga de har hatt hund tidligere, men når jeg spør viser det seg at erfaringen er begrenset til å kose med dem , gi dem mat og gå tur med dem. Overraskende mange som har "erfaring" med hund fra før har aldri deltatt på lydighetskurser eller trent hunden til noe annet enn enkle "partytriks" for en godbit. Godt hundehold innebærer mer enn bare dette og noen raser krever enormt mye mer fra eier enn andre raser. Velg derfor rase ut fra hva du kan tilby hunden og regn med å måtte ta valpekurs og nybegynner lydighetskurs om du ønsker å øke sjansen for at hunden blir velfungerende som voksen og ikke utvikler atferdsproblemer underveis.
 
Når man har innhentet nødvendig kunnskap om rasen og valget for rasen endelig er tatt, bør man holde seg til dette valget. Alt for mange "bestemmer" seg for en rase, for så å ende opp med en annen rase med helt andre behov enn de kan gi pga de vil ha en hund fort og blir utålmodig. Dette sier mye om kjøper og hvor lite tid det er brukt på å tenke igjennom dette viktige valget med å få seg hund og rett rase til familien. Hvis en selskapsrase er rett for familien, er sjansen svært liten for at en jakt, vakt eller gjeter rase plutselig vil passe inn 1 mnd senere.
 
Når alt dette er avgjort blir neste steg å finne en seriøs oppdretter. Å ha kunnskap om rasen er ikke det samme som å ha kunnskap om god avl for en som skal kjøpe en hund. Nedenfor finner du viktig info som ikke er typisk tilgjengelig info å finne for en valpekjøper, men fortsatt viktig å vite for å gjenkjenne en seriøs fra en useriøs oppdretter.

Seriøs oppdretter VS useriøs oppdretter

Hvordan velge rett oppdretter?
 
En oppdretter er alle som har et valpekull, om de så har seriøse/useriøse intensjoner, rasehund/blandingshund eller planlagt kull eller resultat av en tjuvparring, så det vil naturligvis være enorme forskjeller på hva man kan forvente seg i resultater på et født valpekull.
 
Når rasevalg er 100% avgjort, så lag en liste over de forskjellige oppdrettere som avler denne rasen. Den største feilen mange kjøpere gjør, er å kun se på oppdrettere innenfor en liten radius i nærområdet sitt. Hvis man skal få seg en valp, bør man være villig til å reise langt, og ja, det vil som oftest koste mye ekstra bare med reise til forskjellige oppdrettere pluss kostnader ved transport når valpen kan hentes. Vær obs på at om man kjøper hund utenfor Norge mister man reklamasjons rettigheten. Reklamasjons loven i Norge gjelder bare for kjøp i Norge. Så kjøper du valp utenfor Norge og den blir alvorlig syk av skjult/medfødt problem som forsikring ikke dekker, vil man ikke få hjelp til å få tilbake deler eller hele kjøpesummen fra oppdretter. En valp er ikke som en bamse fra toysRus der kvaliteten er lik på "alle butikkene". Alle oppdrettere prioriterer ulike ting og man vil derfor få veldig ulike kvaliteter fra oppdretter til oppdretter. Man bør derfor finne frem til den oppdretteren som prioriterer det du spesifikt ønsker av fremtidig valp. Man kan gjerne ringe eller skrive til de forskjellige oppdretterne og spør og et av de viktigste spørsmålene man bør stille en oppdretter er hvorfor de valgte å bli oppdretter og hva de prioriterer i sitt oppdrett samt hvordan de rent praktisk og genetisk går frem for å nå målene i sitt oppdrett. Alle oppdrettere skal enkelt kunne svare på dette. På den måten kan man krysse av oppdrettere fra listen man har laget som prioriterer andre ting enn det man leter etter. Man kan også spør andre hunde eiere om de forskjellige oppdrettere. En svært god kilde til å innhente info om oppdrettere er å snakke direkte med deres dyreleger. Disse sitter på mye info om hva de forskjellige oppdrettere gjør og prioriterer i sitt oppdrett helsemessig. De kan ikke gi ut personlig medisinsk info, men de er fri til å "gå god for" en oppdretter som de mener gjør god jobb for rasen. En seriøs oppdretter bruker gjerne flere dyreleger pga behov for forskjellige spesialfelt i forbindelse med helsesjekking. Men minst en av disse vet hvem du snakker om når du nevner navnet på oppdretteren om det er en oppdretter som har holdt på en stund og helsesjekker endel. Man kan spør oppdrettere om info om hvem dyreleger de bruker, eller man kan selv ta kontakt med veterinær klinikker å spør om de har oppdrettere på rasen som kunde og om de vil "gå god for" den/de.
 
Når man skal kontakte oppdrettere, bør man på forhånd ha laget seg en liste med spørsmål man ønsker svar på. En oppdretter skal kunne svare de fleste spørsmål men bred kunnskap uten å bli "brydd". En kjøper må forvente endel spørsmål tilbake fra oppdretter, så vær forberedt på å måtte svare noen veldig personlige spørsmål. En oppdretter vil kun det beste for valpene sine, og svarene de får vil være med på å avgjøre om rasen eller valpen passer de forskjellige som tar kontakt. Hvis man sitter igjen med en "bi-smak i munnen" eller følelsen av å være "liten" eller ha vært til bry for oppdretteren, er sjansen veldig stor for at det ikke er rette oppdretter for deg og du bør styre unna. Det skal være god kontakt mellom oppdretter og kjøper så lenge hunden lever og en lett og åpen dialog er derfor svært viktig og om oppdretter gir inntrykk av at det blir for mye "mas" allerede før du har kjøpt en valp, er ikke oppdretteren innstilt på å hjelpe med de 5000 andre spørsmålene som vil komme etter du har fått valpen hjem. Hjelp fra en seriøs oppdretter er derfor bare en telefonsamtale eller melding unna om man får spørsmål underveis.
 
Noe av det viktigste som må nevnes er at avls målene til en oppdretter ofte ikke er det samme som hva en kjøper forventer at de er. Eksteriør utstillinger, store "navn" og økonomiske interesser overstyrer dessverre ofte valg som tas i avl over helse og hva raser egentlig trenger. Svært mange oppdrettere prioriterer eksteriør lang over helse. Men en champion tittel på eksteriør har INGENTING MED GOD HELSE Å GJØRE. Man finner enormt mange usunne hunder som er multi champion og man finner enda flere friske hunder uten champion titler. Så champion tittel er ikke et kvalitets stempel for helse slik det ofte fremstilles, men "kvalitets" stempel for eksteriør, altså utseende innenfor rasestandard (gåseøyne brukt her pga ganske mange av lavere eksteriør kvalitet blir også champion om de deltar på nok utstillinger). At en hund ikke er champion indikerer bare at den ikke har deltatt nok på utstilling eller om den har deltatt mye på utstilling og fortsatt ikke blitt champion, evt ikke er bra nok etter rasestandard. Hva en oppdretter ønsker å få ut av en angitt kombinasjon vil derfor kunne være noe helt annet enn hva en kjøper tenker er logisk og selv ville prioritert. Dette er ikke nødvendigvis bare negativt men sannheten er at de fleste kjøpere ønsker en stabil og frisk familiehund, ikke ett "konkurransedyr" og ufrivillig risikere å ende opp med en hund som i en oppdretteres øyne er "gull" men i en familiesituasjon er "katta i sekken". Ha dette i bakhodet når oppdrettere kontaktes. For at en oppdretter skal få disse topp vinnende hundene år etter år, må det mange ganger på bekostning av den generelle helserisiko siden det ofte krever tettere innavl for å klare å holde seg på topp nivå. Det finnes et uttrykk for slike oppdrettere, "love for the fame" og har lite med rasen og dens velferd i seg selv å gjøre. De er forholdsvis lette å gjenkjenne med sin uendelige skryting av prestasjoner på konkurranse nivå, "store navn" bak på hundene og nevner aldri eller sjeldent egne prestasjoner innen helse mål som oppnås, om de i det hele tatt har helse mål i sitt avlsarbeid. Jeg skal ikke gå inn i detalj her om hvorfor innavl ofte er brukt for å få "vinner hunder" men du kan lese om det under Konsekvens av høy innavl.
 
Et annen viktig ting å nevne her er at oppfattelse av hva god helse egentlig er, varierer veldig mye fra oppdretter til oppdretter. Veldig mange vurderer god helse ut fra fravær av symptomer på dårlig helse IKKE ut fra at det er tatt helsesjekker og vurderingen er basert på resultatet av disse. En hund kan ha dårlig helse men være symptom fri ved parrings tidspunkt men må avlives bare 1-2 år etterpå. Helsesjekker brukes for å oppdage skjult sykdom som på daværende tidspunkt er symptom fri og få oversikt over potensielle problemer en symptom fri hund vil få senere. Når oppdretter kontaktes så vær veldig bevisst på forskjellen mellom en symptom fri "frisk" hund som ikke er tilstrekkelig helsesjekket og en frisk hund som er fullt helsesjekket med gode resultater. En klinisk frisk hunde som er symptom fri er ikke det som en beviselig frisk hund med gode helsesjekk resultater. En oppdretter kan mene en aktuell hund har god helse mens en annen oppdretter kan mene samme hunden ikke har god nok helse til avl. Inntrykk av god helse er med andre ord nettopp et inntrykk, en personlig oppfattelse av hva man kan forvente av en aktuell rase der man har satt seg en personlig preferanse for hvor grensen går for å klassifiseres som god helse og ikke. Om rasen har mange "typiske" problemer, vil dette ofte forveksles og betegnes som "vanlig" helse og derfor ikke påvirke avls avgjørelse i så stor grad som det bør gjøres når en oppdretter vurderer om hunden er av god helse eller ikke og den personlige grensen for god helse på rasen vil derfor bli lavere selv om en oppdretter av en annen "vanlig" rase aldri ville akseptert slike "lav terskel" helsegrenser i sitt avlsarbeid. En oppdretter med slik lav terskel grense for god helse vil derfor selv tro de "snakke sant" når de mener de har god helse på sine hunder pga det er deres personlige inntrykk. Jo lavere terskel en oppdretter har for å vurdere en hund til å ha god helse, jo større sjanse er det for at de vil få de "typisk" utbredt problemene på rasen i sitt avlsarbeid. Det betyr derfor ikke at deres inntrykk for hva god helse er vil være det samme som ditt inntrykk for hva god helse er. Pass på å spør endel rundt dette slik at du får bedre forståelse av hva oppfattelse oppretter har av hva som er god helse og ikke, så du kan vurdere om det er en oppdretter med lav eller høy risiko for problemer på avkom ved kjøp av valp. Du kan lese mer om hvorfor "inntrykk" kan variere så mye under "Typisk for rasen" vs utbredt problem
 
Hva er egentlig forskjellen på en seriøs oppdretter og hva er en useriøs oppdretter?
 
Det finnes mange meninger rundt dette så det finnes ikke bare ett fasit svar som er rett siden personlige meninger vil spille inn hos den enkelte person, men selve definisjonen av seriøs vs useriøs er den genuine intensjonen i avl. En seriøs oppdretter avler med en genuin intensjon om å hjelpe og forbedre rasen videre til et høyere nivå av velferd for rasen både i helse anatomi og har innhentet nødvendig informasjon for å oppnå dette målet. En useriøs oppdretter har som oftest intensjoner for egen vinning som ikke er til fordel for rasen i seg selv. for eksempel økonomisk vinning eller å bli "berømt". De fleste useriøse er som oftest glad i hunder men ikke nok til å bruke særlig tid på å lære genetikk, linjer og utdypning i problemer rasen har og hvordan man kan jobbe for å forbedre dette. Lette økonomisk avgjørelser i avl velges i stede for mer krevende og kostbare avgjørelser. Under kommer en mer utdypende forklaring av hva man skal kunne forvente av en seriøs vs en useriøs oppdretter. Ikke alle seriøse oppdrettere vil passe inn på absolutt alle punkter men man skal kunne forvente at de fleste punkter oppfylles. Noen oppdrettere vil kanskje mene at det kun er seriøst å avle på hunder som er utstillings champion selv om flere helsesjekker ikke er utført eller det er tvilsom helse på hundene, mens den typisk kjøper ofte mener det kun er seriøst å utelukkende avle på det beste av helsetestede hunder, mentalitet og anatomi selv uten champion titler. Ingen tenker likt, men det blir opp til deg som kjøper å avgjøre hvilken avls prioriteringer du føler er rett for deg og hva du ønsker en oppdretter skal vektlegge i din fremtidige valp.
 
En seriøs oppdretter skal være villig til å gi deg den tiden du trenger for å få svar på det du lurer på og komme med gode utfyllende svar, selv om de ikke nødvendigvis har ledig valp til deg på daværende tidspunkt. Får du god hjelp og sitter igjen med et positivt inntrykk etter første kontakt, eller ikke? Styr langt unna om du føler du blir "presset" til å raskt kjøpe valp, om det så er pga du "bør skynne deg" å bestemme deg for "mange andre" er interesserte eller at det bare er 1 igjen. Ingen seriøse oppdrettere opererer med "førstemann til mølla" prinsippet, og vil holde igjen valpen til rette eier for akkurat den valpen dukker opp selv om 20 andre gjerne vil ha den. Med en valp skal det også følge support hele dens liv. Se på det som en form for kunde service. Det må legges til her at mange valpekjøpere er dårlig på å benytte seg av denne supporten og er dårlig på å holde kontakt og oppdatere oppdrettere underveis. Erfarne oppdrettere en en av de beste kildene man har til god info og oppdateringer kan gi hjelp på et tidlig tidspunkt der oppdretter kan gjenkjenne potensiell utvikling av unormal atferd og gi råd om dette selv når valpekjøper ikke var klar over at noe var unormalt. På den måten kan man være tidlig ute med forebygge utvikling av uønsket trekk. Oppdrettere av raser som typisk trenes lite har ikke alltid god kunnskap om trening selv om de har mye kunnskap om alt annet. Om det er tilfelle er det bedre å innhente informasjon hos profesjonelle trenere.
 
Ingen raser er 100% fri for helseproblemer og seriøs avl betyr at med kunnskap, etiske grenser og gode hunder og linjer kan man redusere forekomst og den totale risiko for genetisk sykdom ganske mye sammenlignet med de som ikke bruker dette i avl. En seriøs oppdretter skal alltid informere om hvilke helseproblemer rasen er plaget med og hva de aktivt gjør i sitt avlsarbeid for å redusere sjansen for at noen av valpene vil få noen av disse helseproblemene. Spør hva de har opplevd av problemer fra sitt eget oppdrett. Ingen oppdrettere klarer å avle alle perfekte. Om en oppdretter påstår det er de enten helt uerfarne og ferske som oppdrettere uten nok avkom å vise til eller ikke ærlige mot kjøpere eller seg selv. En vesentlig informasjon å nevne her er at kjøpsloven i Norge gir reklamasjonsrett frem til hunden fyller 5 år om den viser seg å ha vesentlig helseproblemer som følge av genetisk/skjult feil man ikke skulle kunne forvente, på lik linje når man for eks kjøper en TV. Svært få vet dette, og jeg blir titt og ofte kontaktet av personer som har mistet hundene sine til medfødte/genetiske problemer i ung alder der oppdretter nekter å gi lovpålagt erstatning. Oppdretter kan iht kjøpsloven ikke nekte dette, og i de fleste tilfeller vil man vinne frem kravet i forliksrådet. Ulempen er at man for full reklamasjonsrett må tilbakelevere hunden til oppdretter om den ikke er avlivet. Man får ikke både i pose og sekk. Noen oppdrettere vil gjerne tilby reklamasjon om du leverer tilbake hunden slik som lovverket er skrevet, men de fleste kjøpere vil ikke det pga de er blitt glad i hunden. Oppdretterne vet dette og har ikke nødvendigvis intensjon om å faktisk gi reklamasjon, de ville bare få "bevis" på at reklamasjon ble tilbudt og kjøper sa den fra seg så de har sitt på det rene etter loven. Det er mer normalt i hundeverden å tilby opp til halv pris tilbake for "oppdretterfeil" om kjøper ønsker å beholde hunden, men dette er ikke lovpålagt men en mer etisk praksis. Det er viktig å reklamere i alle slike tilfeller for om man ønsker å bli kvitt useriøse oppdrettere, er den mest effektive måten å gjøre det på med å sørge for at de ikke tjener penger på useriøs avl. Om det blir ulønnsomt for dem å selge syke hunder, vil de frivillig avslutte, evt å gå over til en annen rase. Man kan jo evt se en bedring rundt helsesjekker og bedre helsemessig avl om de fortsetter. Uansett så vil det gange både hundene og kjøpere i lengden å påse at kjøpsloven blir tatt på alvor iht reklamasjon.
 
En seriøs oppdretter bryr seg om velferden til hundene sine og det de avler frem. En seriøs oppdretter vil derfor ALLTID GJØRE HVA SOM ER BEST FOR HUNDENE OG RASEN VELFERDS MESSIG I ALLE KULL og innhente nødvendig kunnskap for å kunne gjøre dette best mulig for å få friskere og langt levende avkom i hver eneste generasjon som er uten overdrivelser innenfor rasestandard eksteriør messig. Helse og mentalitet vil alltid være på toppen av prioriteringer, langt over ønske om titler men om helse og mentalitet er på topp så er champion tittel selvfølgelig en stor bonus. Det skal aldri være omvendt der den skal være champion kvalitet, der god helse og mentalitet anses for å være bonus. En oppdretter skal kunne vise frem helseresultater i sitt avlsarbeid samt dokumentere dette. Ikke alle oppdrettere prioriterer de samme sjekkene, få derfor en oversikt over hva du syns er viktig av helsesjekker og finn en oppdretter som prioriterer disse i sitt avlsarbeid. Noen oppdrettere kan si at de tar helsesjekker men i realiteten ikke gjør dette, eller avler på hunder selv om resultatet på sjekkene var dårlige. Ikke vær redd for å spør om å se dokumenter og rådfør deg gjerne med en uavhengig dyrelege om resultatene er gode eller ikke om du er i tvil. Videre bør en seriøs oppdretter ha bred nok kunnskap om rasen sin og påse at alle dens behov blir ivaretatt i så stor grad at en kjøper skal slippe å spør om råd på nettet. De skal også frivillig dele informasjon om hva de trenger fra valp til senior og ha interesse for oppdateringer underveis. Alle valper skal ved overlevering være registrert med stamtavle, de skal ha mottatt ormekurer vaksiner og helsesjekk hos veterinær og det skal alltid brukes skriftlige kontrakter ved overlevering og krav i denne skal gjenspeile at oppdretter bryr seg om hundene og rasen også etter den er levert til eier. Som kjøper bør man ha stor interesse for hvilken erfaring oppdretter har, hvor lenge de har holdt på og resultat på valper avlet frem av dem. Hva sosialisering og trening de får de første 8-10 ukene. Hvilke kvaliteter oppdretter ser etter for å velge hjem til valpene sine. Spør gjerne hvilke rutiner eller policy de har rundt reklamasjon ved sykdom på sine valper. At en oppdretter får/har hatt reklamasjon på en valp en sjelden gang er naturlig og ingenting negativt i seg selv siden ingen i lengden vil utelukkende få 100% problemfritt avls resultat, at de har høy andel valper med problemer i forhold til valper fremavlet totalt er ikke normalt og en god indikasjon på useriøs avl. En seriøs oppdretter stiller seg 100% bak hver eneste valp og valg tatt i avlsarbeidet sitt.
 
Ikke forvent at du finner rette valpen og kan få den hjem med en gang. Det tar tid å få oversikt over oppdrettere og det tar enda lengre tid å luke ut oppdrettere til du har noen få "favoritter" å velge mellom. Se om noen av disse planlegger valper som kan være leveringsklare på det tidspunktet du føler er mest gunstig tidsmessig å overta valp. En seriøs oppdretter vil plassere valpene til dem de mener vil passe best inn til de forskjellige hverdager. Få godtar med andre ord "selvplukk" der kjøper får komme å velge valp selv når den er bare noen uker gammel. Kjøpere har en tendens til å velge farger, ikke gemytt og personlighet som er det viktigste, så ofte blir det ikke alltid rett valpen til rett familie i et selvplukk tilfelle og valpen kan risikere å måtte bli unødvendig omplassert når den blir for mye evt for lite for familiens hverdag. Dette kun pga oppdretter som kjenner valpene best ikke tok ansvaret med å påse at valpene kom til hjem som best kunne etterkomme dems behov. Når man endelig har valgt rette oppdretter så må man av og til regne med at det kan bli noe venting. Avhengig av hva man ønsker av kvaliteter i valper, er det ikke automatisk sikkert at den rette valpen blir født i et kull. Om det er tilfelle og ventingen blir lang kan man gjerne undersøke mer om foreldre til kommende kull. Spør og grav for å få info du ønsker. Siden en seriøs oppdretter vil med hvert eneste kull gå for en bedre versjon av foreldre, spør gjerne spesifikt om hvilken bedring oppdretter forventer av akkurat det aktuelle kullet fra de foreldredyrene. Spør om deres negative og positive sider. Alle individer har både negative og positive kvaliteter.
 
For å ha et vellykket avls program så er kunnskap veldig viktig men selv om en "fersk" oppdretter ikke har hatt nok erfaring til å kunne nok, skal man som minimum forvente at de har en erfaren mentor å spør om råd og hjelp til å ta kunnskapsrike valg og kalkulerte avgjørelser for at avlen fremmer rasen positivt i riktig retning. Spør gjerne rundt dette og evt snakk med mentorer til oppdretterne ved behov. Ikke alle mentorer er i seg selv kunnskapsrike eller har de beste intensjonene for hunders velferd og om det er tilfelle kan oppdrettere som bruker de som mentor selv ikke være klar over at de egentlig driver useriøst siden de ikke har noen til å lære dem hva som må gjøres og hvordan man når det målet med et seriøst avlsarbeid.
 
Så når man ser litt om hva en seriøs oppdretter er og gjør, hvordan spotte en useriøs oppdretter? Det finnes flere varianter av useriøse oppdrettere. Noen avler for penger mens andre mener gjerne de seriøse mens handlinger de gjør avlsmessig kommer gjerne av uerfarenhet, manglende kunnskap, tvilsomme valg av avlsdyr eller evt en kombinasjon av disse. Svært mange seriøse oppdrettere er veldig gode til å snakke for seg så det kan være vanskelig å skille de fra seriøse oppdrettere. En useriøs oppdretter kan gjerne fremstå som meget seriøs der ingen av deres hunder har noen "skavanker" eller problemer, heller ingen av valpene fra dem. Rasen fremstiller gjerne med få problemer og passer absolutt alle uten at det nevnes spesifikke behov rasen har til trening, sosialisering og stell. Det gis inntrykk av at alt er positivt og det finnes ingenting negativt på rasen eller deres hunder. En veldig stor varsellampe for useriøs oppdretter er at de tilbyr "sjeldne" versjoner av rasen. Teacup/mini/micro eller overdrevent stor str som ligger utenfor str beskrevet i rasestandard samt "sjeldne/uvanlige" farger som beskrives som feil eller diskvalifiserende feil i rasestandard er typiske gjengangere hos den ekstremt useriøse oppdrette. Disse har i tillegg som oftest full pris eller høyere pris enn gjennomsnittet på rasen selv om disse trekkene beskrives som diskvalifiserende eller alvorlige feil i en rase. Hos en seriøs oppdretter ville valper med disse "sjeldne" trekkene blitt solgt som "feilvare" til halv pris av vanlig pris pga de ikke kan delta på utstilling eller brukes i avl pga diskvalifiserende feil i rasestandard og pga det er det rette å gjøre. Les alltid rasestandard og sett deg inn i hva som er korrekt og hva som er diskvalifiserende og alvorlige feil på rasen slik at du gjenkjenner disse feilene og vet hva ca pris de skal forventes å ha. Har de diskvalifiserende feil som for eks feil farge, forskjellig farge på øyne eller døvhet for å nevne noen få, skal prisen reflektere dette og være mye lavere og ha avls forbud i kontrakt. Har de ofte/mange av slike "sjeldne" individer som selges til full pris eller høyere pris, avler de for egen vinning, ikke for rasens beste og er å anse som meget useriøs. Systematisk avl etter uvanlige trekk som går på egen økonomisk vinning i stede for rasens beste, får svært sjeldent utført de viktige og dyre helsesjekkene som er nødvendig på og det er derfor svært stor sjanse for å ende opp med en valp som blir veldig dyr å holde pga de mange veterinær utgiftene som vil påløpe i løpet av livet.
 
Gode kontrakter vil gjenspeile seriøsitet hos en oppdretter og ikke. De fleste useriøse bruker gjerne ikke kontrakter eller har kontrakter uten krav til kjøper og god dyrevelferd. En kontrakt skal inneholde tydelige krav rundt hundehold, avl og avtale ved en evt omplassering der oppdretter skal være ansvarlig for å hjelpe å finne nytt hjem eller ta tilbake hunden. Det skal med andre ord ikke være "fritt vilt" for kjøper å omplassere eller selge hunden videre om de føler for det. Det skal være tydelige krav rundt avl for kunnskap og helsesjekker, om kjøper ønsker å avle etterhvert, og en oppdretter skal tilby sin kunnskap og hjelp rundt dette. Hvem som helst skal ikke kunne avle på hvilken som helst hund og restriksjoner og krav rundt hva som egner seg til avl og ikke skal være tydelige. En useriøs oppdretter legger lite vekt på hva kjøper senere gjør og velger. Spør gjerne om å lese kontraktene til de forskjellige oppdrettere for å få innblikk i hva som prioriteres hos de forskjellige. En oppdretter som dedikerer mye tid og energi på god avls etikk vil også være opptatt av at kjøpere overholder dette videre. Mangler kontrakt eller virker kontrakten mangelfull på noen eller flere punkter så kan det i stor grad gjenspeile oppdretteres etikk rundt hundehold og avl også. En oppdretter skal også følge opp disse kontraktene ved brudd så spør gjerne om info rundt tidligere konflikter og hva som ble gjort. Vær også obs på at det er mange oppdrettere som bruker urimelige kontrakter med krav om avlsrett ol. selv om hunden blir solgt til full pris. Samme om hunden kreves gratis tilbakelevert ved omplassering selv om den ellers er i god helse og mentalitet og har ung alder.
 
Det er stadig flere og flere som avler uten stamtavle og på "designer" blandinger og"sjeldne" farger. Man bør styre unna disse da man ikke kan vite opphavet til hundene, kalkulere risiko for problemer på avkom samt at de fleste absolutt ikke ivaretar hundenes sikkerhet og velvære men blir brukt som en rask inntektskilde. Det finnes også flere "seriøse" oppdrettere som ikke ivaretar hundenes eller rasens sikkerhet og behov. Der avl skjer basert på egoistiske behov og personlig vinning i stede for at det som trengs for rasen blir tatt hensyn til og det blir stadig flere og flere av dem. Oppdrett var tidligere forbeholdt "ekspertene", dem som var dedikerte til rasene som visste hva de trengte og ikke. Som brukte årevis på å innhente tilstrekkelig informasjon og kunnskap om genetikk, linjer og rasefakta. Det var uvanlig at den vanlige mannen i gaten bega se ut på avl og genetikk spillet uten slik kunnskap, på lik linje som man ofte velger å ikke sette seg i en bil å kjøre avgårde alene uten å ha tatt førerkortet, men idag ser man at flere og flere selvutnevner seg som "gode nok" til å ta på seg den jobben og som ukritisk velger å sette til livs valper uten mål og mening annet enn egoistiske grunner. Ikke har de mentorer og bruker internett som en kilde til hva som må gjøre når valpene kommer... og da gjerne mens tispen er høydrektig.
 
En useriøs oppdretter avler ofte uten kunnskap om genetikk og rasens behov og uten å ta seg tid til å innhente dette på forhånd, men velger å "prøve seg frem". Ofte i en kombinasjon med manglende eller utilstrekkelig helsesjekking. De tar gjerne dårlige valg for kombinasjoner basert på lett tilgjengelighet i stede for å bruke tid, penger og søvnløse netter i bil for å komme til rette hanner som passer tispene. Ofte er det også uheldige genetiske kombinasjoner iht helse/eksteriør, bevisst eller ubevisst. De bryr seg gjerne lite om den helsemessige risiko kombinasjonene kan gi om det så er pga innavl eller andre genetiske problemer bak på linjene. Ofte kan også et utseende prioriteres over helserisiko fra en parring på lik linje som et "berømt" kennelnavn kan prioriteres over helserisiko. Dette ses godt ved at noen velger å overprodusere avkom fra enkelte hanner som allerede har merkverdig mange flere kull og avkom enn snittet. Oppdrettere som stadig avler men beholder lite fra kullene sine er også noe å bite seg merke i. Om en oppdretter gjør sitt aller beste for å få enda bedre valper enn foreldrene er, hvorfor skal en oppdretter frivillig gi fra seg disse til andre. Man kan jo da spør seg selv om hva som egentlig er grunnen til at den kombinasjonen ble tatt samt hvorfor kullet ble satt til liv. Her kan også mange useriøse "gjemme seg bak" unnskyldningen med tjuvparring. Det er i realiteten svært få som faktisk har tjuvparringer, dette er ofte "pengekull" men det brukes ofte som unnskyldning for å slippe å svare på alle spørsmål til foreldre, helse, linjer og formål med avl. Tjuvparringer er egentlig ganske negativt da selve definisjonen av tjuvparring er uønsket individ i avl eller uønsket kombinasjon av to individer. Man kan jo derfor spør seg selv om spesifikt hva er årsak til at det individet i avl eller de to individene sammen er så uønsket. Det er rett og slett ikke gjort noe forhånds arbeid for at valpene skal få normal sjanse til å ha god velferd. Avkom fra juvparringer bør derfor ha pris som reflekterer den høyere risikoen de har for at det kan bli et dårlig resultat. Man kan også sette spørsmål til hvor dårlig/utilstrekkelig tilsyn i hundeholdet oppdretteren egentlig har når de ikke engang klarer å unngå noe så viktig som uønsket parringer som gir levende valper som resultat, der evt både valpen og valpekjøper blir den lidende parten. Ironisk nok, ses det ofte at disse "tjuvparringene" har skjedd igjen på et senere eller tidligere tidspunkt. Dette er med andre ord som oftest ikke snakk og tjuvparringer, men et bevisst valg for å få valper uten å måtte gjøre all "jobben" først og dermed slippe alle spørsmål til hvorfor med å si at det var en tjuvparring. En seriøs oppdrette ville med oppdaget tjuvparring gått til veterinær og sørget for at det ikke ville bli valper som resultat av tjuvparringen.
 
Det er dyrt å avle og gjøre alt rett, mange tester skal tas og mange hunder tas ut av avlsplaner når de ikke oppfyller mål til avl i søken etter stadig å utvikle og forbedre rasen videre. Det er dyrt å ta seg fri fra jobb for å reise til parringer samt sitte hjemme med valpene døgnet rundt i begynnelsen uten å kunne sove. For oppdrettere som gjør en grundig nok jobb og planlegging før hvert kull, vil valpene være mer verd å beholde enn å selge. Om ingen av valpene ikke er "verdt nok" å beholde selv og mer brukbare til å "selge unna" så gjør deg selv en tjeneste å styr langt unna. Noen kan også ved flere anledninger bruke hunder i avl i svært ung alder. En alder der oppdretterne ikke har sjanse til å vurdere helsen til den aktuelle hunden siden den ikke er ferdig utvokst og derfor mister mulighet til å kunne kalkulere risiko for valpene med å ikke vite hva som egentlig brukes i avl. Hunden er ikke engang ferdig utviklet til å vurdere den anatomiske delen for å vite hvordan den skal kunne utfylle svakheter på partneren den kombineres med. Dette har ingenting med seriøs planlegging og kalkulert avl å gjøre. Det finnes ikke en eneste grunn til at en oppdretter ikke skal kunne avvente til hunden blir eldre før den brukes i avl der et bedre helsebilde og anatomisk utvikling er kommet lengre. Ikke vær redd for å spør rundt noe av dette som er nevnt over.
 
Sist men ikke minst, spør alltid om hvor mange hunder en oppdretter har tatt ut av avl (frivillig eller ikke) og om hvorfor. En useriøs oppdretter "selekterer" ofte ikke på noe spesifikt slik at det meste som er tiltenkt til avl, går i avl, til tross av dårlig helse, dårlige helseresultater (om det er tatt noen) og usunn anatomi. Spør derfor mye rundt hvor deres etiske grenser går og hva som er kriterier for at en hund "passerer" nåløyet med å gå i avl samt hva grenser og grunnlag de mener ekskluderer en fra avl. Om du føler en oppdretter benytter seg av mange lettvinne løsninger i sitt oppdrett er sjansen stor for at det er en useriøs oppdretter. Noen få tar gjerne et par helsesjekker, men da i så tidlig alder som mulig for å unngå å finne feil. Poenget med å helsesjekke er nettopp å finne potensielle feil, helsesjekkene bør derfor tas så nær voksen alder som mulig. Seriøse oppdrettere vil ofte sjekke de samme hundene hvert år eller hvert andre år etter forandringer. Spør gjerne om alder når helsesjekker tas og hvor ofte de resjekker hundene sine.

Renraset hund med stamtavle vs "renraset" hund uten stamtavle

Det kan være vanskelig å finne frem til rette valp som passer deg i jungelen av alle oppdrettere, raser og annonser der ute. For å gjøre jobben litt lettere for deg kan du finne info om hva man bør se etter og hvorfor, for å få beste utgangspunkt i å velge rett hund fra rett oppdretter.

Det er mye missoppfattelser rundt stamtavle registrerte renraset hunder og  "renraset" hunder uten stamtavle så her kommer en forklaring på hvorfor stamtavle ofte beskrives som et "kvalitets stempel".

En stamtavle er ikke bare nødvendig om man har lyst å gå på utstillinger. Det er bare en liten mikroskopisk bit av hva stamtavle representerer.

En hund uten stamtavle har ingen historikk bak seg som kan sjekkes opp. Man kan ikke vite om den kommer fra "ulovlig" avl eller hva sykdommer den har i genene. Man kan heller ikke avle på en uten stamtavle og forsikre seg at innavlsgraden blir lav nok for å påse at valper får liten sjanse for arvelige genetiske sykdommer. Historikk bak i linjer er en kritisk viktighet for seriøse oppdrettere. Det hjelper lite at en enkelt hund har gode helsesjekk resultater men er genetisk dominant på å gi videre hjertefeil, pusteproblemer, HD, epilepsi og andre ganske alvorlige helseproblemer på avkom for å nevne noen. Det er derfor hunder med stamtavle blir så viktig for å kunne avle god helse videre. Den brukes i størsteparten for å gjenkjenne en genetisk god hund fra en genetisk dårlig hund samt å kalkulere innavlsgrad for å kunne avle frem mot en akseptabel lav innavlgrad for å redusere sjansen for genetisk arvelig sykdommer. Det er endel oppdrettere som avler med stamtavle som ikke bryr seg sjekker opp helse eller innavl i linjene bak, men oppdrettere som avler uten stamtavle gjør det garantert ikke siden muligheten for å kunne gjøre dette er ikke eksisterende.

Alle renraset hunder har på et eller annet tidspunkt stamtavle og om de har "mistet" stamtavlen underveis, er det alltid en grunn til det og det er sjeldent til aldri en positiv årsak. Om det så er pga en eller begge har fått avlssperre pga ikke godkjente dårlige helseresultater eller oppdretter har blitt utestengt fra registrering pga gjentatte brudd på etiske grunnregler, evt det er parret for unge hunder eller tatt for mange keisersnitt og de lar være å registrere valpene for å "skjule" lovbrudd. Dette er gjerne grunner i Norge.

I utlandet så har de få krav og regler å følge og da er svært ofte grunn til at papirer mangler rett og slett at de kommer fra valpefabrikker, om det så er første andre eller tredje generasjon valpefabrikks hund. Blandings avl er også en stor grunn til at de mister stamtavle. Poenget er at uansett årsak til at en hund har mistet stamtavle underveis så er det aldri en positiv grunn og når man kjøper eller avler videre på en uten stamtavle, er man med på å bidra til problemet og etterspørsel av slik useriøs og ofte hensynsløs avl. Avl skal alltid fremme helse og utvikling av rase i positiv retning og med papirløs avl eller kjøp av en, gjør man ingenting for rasen annet enn å skape et marked for hensynsløs avl og øke problemet. Om noen skulle til tross skulle finne på å avle "renraset" uten papirer så er d faktisk bedre og tryggere for valpene om det er en fornuftig blandingavl, enn potensielt en genetisk katastrofe blind avl uten papirer gir, men for all del, kall det for det det er, blandings hund og prisen skal reflektere deretter. Det er allerede alt for mange "designer" blandingshunder som selges til alt for høy pris av pengegriske "oppdrettere" der foreldre ikke har tatt en eneste helsetest.

Sannheten er at det er ekstremt uansvarlig å avle på en hund man ikke kan kalkulere risiko for helse på avkom. Man har gjerne denne ene "renraset" papirløse hunden, for så å ville lage flere "renraset" papirløse valper med å avle i blinde med livene til valpene som innsats, kun for at man av egoistisk grunn ønsker en valp av akkurat denne hunden eler for raske penger. Jeg forstår at mange tenker slik, for vi har jo blitt et samfunn styrt av "meg meg meg" innstillinger, men man får kalle det som det er, useriøs avl med meget høy helserisiko siden man uten stamtavle faktisk ikke har mulighet til å kalkulere risiko på avkom. Man har heller ingen sjanse til å sjekke om hunden faktisk er renraset. Prisen skal også reflektere dette og med den økte helse risiko og den økte sjanse for at den ikke er renraset bør priser ligge på langt under halv pris. Om den ikke gjør det, er det et sikkert tegn på at kullet ble laget for penger, ingenting annet.

De fleste hunder av mine 2 raser har på en verdens basis felles forfedre allerede 4-5 generasjoner bak og noen av dem som går mest igjen har vist seg å ha alvorlige genetisk helseproblemer allerede i ung alder og pga disse dominante genetisk problemene, er det vanskelig å unngå disse i avl. Ihvertfall når man ikke engang vet hvem de er eller hvem som er forfedre til disse papirløse hundene. Det finnes også et hav av andre som ikke går like mye igjen men som også må unngås pga de har dødd tidlig pga helseproblemer. Hvordan skal man uten stamtavle klare å sikre god helse og så lav innavlsgrad som mulig når det finnes så lite variasjon i genene på en verdensbasis? Stamtavle er som en ingrediens liste der man "leser" hva genene inneholder og brukes til å kalkulere hvor stor risiko avkom vil få. Blir som å lage ei kake, man bruker gjerne sukker i en kake men hvis man må bruke noe hvitt som ikke har etikett er det like stor, om ikke større sjanse for at det er salt og ikke sukker man velger.

Konsekvens av høy innavl.

Viktig informasjon som dette er lite kjent for "den vanlige mann i gata" og med denne kunnskapen kan man lettere finne frem til en god og seriøs oppdretter med et lavere snitt på forekomst av genetiske sykdommer på valpene. Det finnes flere konsekvenser ved høy innavls % men her nevnes i første omgang hva som skjer iht de genetiske sykdomsgenene/mutasjonene.

Innavls % forklarer hvor stor sjanse det er for å få avkom med arvelige genetiske sykdommer. Det er tallet som forklarer % sjanse for at en valp får en genetisk sykdom. Et tallet 25% betyr det at d er 25% sjanse for at en valp får arvelig sykdom, altså 1 av 4, eller hver fjerde valp i kullet i snitt vil få en genetisk arvelig sykdom. Om man bruker 2 hunder som begge har 0% innavl, må man parre kull søsken, eller mor med sønn/far med datter for å klare å få så høy innavlsgrad som 25%. Med tanke på at de fleste hunder allerede har en høy innavlsgrad i seg selv, kan man lett tenke seg hvor skadelig det er å parre 2 nært slektet hunder med allerede høy innavl sammen som resulterer i enda høyere grad innavl. Men dette er altså vanlig praksis for mange i hundeverden.

Det linken under forklarer i korte trekk, er at det hjelper lite å helsesjekke hundene sine for kjente recessive genetiske sykdommer for så å avle kombinasjoner med høy innavlsgrad og dermed øke sjansen for å få en av de mange ukjente recessive genetiske sykdommene som til en hver tid finnes i DNA på alle hunder.

Det er ofte lite genetisk kunnskap hos både kjøpere og oppdrettere, og en av de vanligste feil informasjonene der ute blant oppdrettere er at innavl er "korrekt" og gir "best" utstillings valper og derfor er det ekstremt vanlig at de fleste oppdrettere bevisst velger kombinasjoner som gir en viss innavls % (COI) de første 3-5 generasjoner. Dette gjøres fra et genetisk perspektiv, for å få "typelike" valper, altså lite variasjon på utseende, derav større sjanse for at flest mulig blir "pene" til utstilling. Det vises typisk innavl bare de første 3-4 generasjoner i NKK og kull står derfor ofte som 0% innavl, men for å finne ut COI, altså ekte innavls % må man bruke helst bruke 30 generasjoner, og da er innavls % mye mye høyere. Man ser gjerne at den kombinasjonen som står som 0% innavl på 4 generasjoner i NKK, i realiteten kan være opp til 30% når man bruker korrekt antall generasjoner.

Mange spør på nett/forum etter seriøse oppdrettere som er opptatt av helse, og flere kan gjerne anbefale oppdrettere som i realiteten tar minimalt med sjekker og jeg har til nå ikke sett det nevnes om den/de som anbefales også har lav innavls %. Når man skal kalkulere den totale helse risiko man kan forvente i et kull, vil det da være avhengig av både hva foreldre er sjekket for samt resultatet på disse testene PLUSS den totale innavls % som vil gi den totale risiko valper vil ha for helseproblemer. Genetikken bak og innavls % er så viktig i avl at genetikk og innavl med letthet kan sørge for at inge avkom i kullet blir fri for helseproblemer selv med 2 klinisk friske foreldre når innavls % er høy.

Det skal nevnes at valper født med høy % sjanse for problemer kan ende opp friske hele livet samt valper født med lav % kan ende opp med et problem, men i snitt forteller % hvor stor sjanse det er for at valper fra det aktuelle kullet med den aktuelle % vil få problem. Altså 25% COI over 20-30 generasjoner betyr kort fortalt at 1 av 4 valper, eller 2 av 8 valper i et kull kan få et ukjent recessivt genetisk problem selv om alle helsetester på foreldre har bra resultat. Og dette gjelder risiko for de "sporadiske" ukjente genene. Gener som er godt spredt innad i rasen allerede samt det totale resultat på de andre helsesjekkene gir i tillegg enda høyere risiko for valpene.

Det finnes nok av oppdrettere som ikke helsesjekker tilstrekkelig, også noen som helsetester som velger å bruke hunder i avl selv om resultat ikke er så bra og det er derfor vanskelig for valpekjøpere å finne frem til hvem som gjør hva for å sikre best mulig helse i sitt oppdrett. Men det er litt lettere om man vet litt mer konkret hva som øker sjanse for best mulig resultat.

Når det gjelder "renraset" hunder uten stamtavle som går i avl, så ser man med dette hvorfor det er så høy risiko for valper født fra kull der man ikke har mulighet til å kalkulere innavl og risiko på avkom. Disse "friske" hundene uten stamtavle har i tillegg som oftest ikke utført rase tilpasset helsesjekk iht avl, noe som øker risiko for helse på valpene enda mer. Men andre ord, man spiller genetisk lotto med valpenes helse som innsats. Fransk bulldog har bare rundt 35% genetisk variasjon, dvs rundt 65% av genene er identiske på alle i denne rasen uavhengig av land de er født og Miniature Bull Terrier har enda lavere genetisk variasjon. Med denne kunnskapen vil det derfor være umulig å unngå innavl og kalkulere risikoen for evt valper ved å foreta en kombinasjon med "renraset" hunder uten stamtavle, selv om man skulle velge en partner bosatt i et annet land.

I denne linker forklares det enkelt hvorfor stadig høy innavl ikke vil gi friskere hunder selv med bruk av helsesjekker.

https://www.instituteofcaninebiology.org/blog/the-right-and-wrong-way-to-use-dna-tests?fbclid=IwAR3XsUdHQ4_JvoegA0-X1NrVuQtNOuLyK26uQX_FhgwqoJbIr1GySUTP-h4

 

"Typisk for rasen" vs utbredt problem

Dette uttrykket er så ofte feilbrukt på mine to raser at jeg valgte å lage et eget avsnitt kun om det.
 
Når man har en rase som er avlet for spesifikke trekk og egenskaper og disse er dominant utbredt i rasen og endel av rasestandard, bruker man ofte uttrykket vanlig eller typisk for rasen. Dette beskriver hvilke genetiske egenskaper man skal forvente seg at den aktuelle valp i en rase vil ha.Jeg ser derimot at det er blitt svært vanlig å bruke i sammenheng med å beskrive negative trekk og egenskaper en rase ikke skal ha. Om det så er helseproblemer eller gemytt problemer, så er ingen av delene egenskaper eller trekk man skal forvente seg at den skal ha eter rasestandard. Det er meget stor forskjell på genetisk fremavlet typiske rase egenskaper og menneskeskapte typiske mangler og feil hos den enkelte hund. Altså typiske rase egenskaper vs utbredt problem på rasen. Det er ikke meningen man skal trene bort typiske rase egenskaper og instinkter, de er med vilje avlet frem etter ønske og behov, men uønsket problemer skal både trenes og avles bort. Om disse to tingene forveksles med hverandre så åpner det for at uønsket problemer ikke blir tatt tak i verken i trening eller avl pga mange sitter med et inntrykk av at "det bare er sånn de er". Det blir derfor viktig å omtale "typisk for rasen" korrekt for å beskrive genetiske egenskaper en rase skal ha og bruke "uønsket" eller "utbredt problem" for å omtale alle andre kvaliteter en rase ikke skal. Altså å omtale korrekte egenskaper som positivt typisk for rasen og ukorrekte egenskaper som negative utbredt problem. Når noen som aldri har hatt hund stadig hører at noe uønsket er "typisk for rase" så kan man ikke automatisk regne med at de vet forskjellen.
 
Men det er stor forskjell på uønsket gemytt og uønsket atferd som ses utbredt i raser, og når atferd styrt av manglende trening og stimuli forveksles med genetisk gemytt så er det ofte at det ikke blir gjort noe med pga man tenker "det er jo typisk for rasen og de er bare sånn" i stedet for å se på det som et problem å oppsøke hjelp for å gjøre noe med det. Her mener jeg atferd som ikke er medfødt, for eks separasjons angst, utagering, hopping, stjeling, hyperaktivitet og biting. Det er ingen raser dette er genetisk bestemt at de skal gjøre senere i livet. Dette er atferd som kommer avhengig av hva hunden lærer og ikke av eier. Og nå som så mange bruker sosiale medier til å "lære" om trening og atferd på hund i stede for å lese en bok skrevet av atferds eksperter (som var en selvfølge å gjøre når man fikk hund før sosiale medier kom) så spres ukorrekt informasjon seg som brann i tørt gress til atferdsproblem er blitt en ny og akseptert "genetisk rase egenskap". Fra dette oppstår et helt rasemiljø med felles inntrykk av at atferdsproblemer er en del av hva som er typisk for rasen og ingen gjør noe med det pga "det er bare sånn de er". Hundespråk og akseptabel hundeatferd skal være lik for alle hunder uansett rase. Noen raser har genetisk fremavlet egenskaper utenom som jakt eller vakt instinkt men hjemme i stua skal de ha lik hundeatferd uavhengig av genetiske egenskaper og personlighets trekk. For å få denne akseptable atferden, må eier trene hunden, mye, og lære den forskjell på ønsket og uønsket atferd fra første dag i hjemmet. Noen hunder forstår dette lett mens andre bruker mye mer tid på å forstå dette, men sluttresultatet skal bli tålig likt hos de fleste. Når det ikke blir det så er det ikke dedikert nok tid eller nok trening fra begynnelsen. På noen mindre raser og noen "tøffe" raser er det svært vanlig og tydelig å se at det det er normal praksis å ikke legge inn nok arbeid på visse områder for å få dette felles resultatet og atferdsproblem oppstår og selv da blir det fortsatt ikke gjort noe med pga manglende interesse, manglende kunnskap, manglende økonomi til å få profesjonell hjelp eller at de har hørt fra andre at det er "typisk for rasen" og tenker at det ikke er noe man skal eller kan gjøre noe med. Folk idag er veldig ukritisk til info når de godtar påstand fra andre hundeeiere med samme problem på sine hunder at "typisk for rasen" er årsak til problemet som en fakta, mens påstand fra eiere med mye trenings erfaring samt atferds spesialister over hele verden beskriver samme type atferd som et utviklet atferdsproblem som trenger trening, blir ignorert. Absolutt all miljøpåvirket ikke genetisk atferdproblem kan trenes. Du gjør deg selv og hunden en bjørnetjeneste med å "bare la det gå" ubehandlet. Man kan i det minste anerkjenne sine egne mangler i sosialisering, trening og oppdragelse av hunden og slutte å beskrive det som typisk for rasen og heller se det som det er: "Typisk at mange eiere av rasen ikke trener nok på", uten tvil pga feilinformasjon om at det "det bare er sånn" og folk ikke vet bedre. Man tar bare ikke råd fra noen som har samme problem, men fra dem som har fått godt resultat med hva de har gjort.
 
Det er ikke alle atferdsproblemer som kommer pga mangler i sosialisering, trening eller oppdragelse. En annen og enda mer vanlig årsak er utilstrekkelig energi utløp som trening og mosjonering gir. Ufattelig mange hunder går idag rundt og er understimulerte. Bare med å gi dem tilstrekkelig trening med mye hjernebruk og mosjon daglig så de blir slitne vil forbedre opp til 90% av alle problemer, uavhengig av om det er problem utviklet som følge av genetikk eller eierpåført. Og når man ser på hvor mange som har atferds problemer, så er det mange hunder der ute som ikke får det de skal ha hver dag.
 
Atferdsproblemer kan eskalere ganske mye om man ikke gjør noe med det. Noen kan bli så ille at de kan skade seg selv eller starte med selvskading. Alle kan gjør noen feil og det er INGEN skam å gjøre feil og ende opp med atferdsproblem. Det som er skammelig er å ta fra hunden mulighet til å bli bedre ved å IKKE anerkjenne det som et problem og aktivt trene eller få hjelp til å trene det. Det er mye bedre å prøve og feile enn å ikke prøve i det hele tatt. Et halvengasjert forsøk er heller ikke så effektivt. Problemtrening krever dedikering og stahet. En hund med atferdsproblemer har det ikke optimalt med seg selv og det rette for hunden er derfor å få hjelp til å trene på det om man ikke klarer å trene dette selv. Det er jo litt rart at det idag ikke lengre er så vanlig å oppsøke profesjonelle trenere for hjelp til problemer eier selv ikke klarer å trene. Det blir som å skulle ha et sykt barn som man behandler hjemme først, men når det ikke blir bedre så gir man bare opp å prøve noe mer i stedet for å oppsøke en lege. Det er ingen som forventer at man skal klare all trening selv, men det forventes at man oppsøker profesjonell hjelp om man ikke klarer det selv. Men det absolutt beste man som hundeeier kan gjøre er å forebygge utvikling av atferdsproblemer allerede fra starten. Om man hører noe er "typisk for rasen" bør man heller fokusere ekstra mye på forebyggende arbeid, ikke mindre. Om man ikke vet hvordan man gjør dette i detalj så innhenter man den infoen fra noen som virkelig kan det. Facebook er ikke rette kilden til slikt på samme måte som facebook ikke er rette plassen å spør om medisinske råd.
 
I noen få tilfeller kan atferdsproblemer ha en underliggende medisinsk årsak. Som for eksempel helseproblemer, smerter, thyroid problemer eller genetiske sykdommer. Men det er svært sjeldent en underliggende medisinsk årsak som ligger bak de typiske atferdsproblemer på mine to raser, men om korrekt intensiv trening ikke gir bedring på problemet kan det være lurt å ta en sjekk hos veterinær for å utelukke et medisinsk problem.
 
Når det gjelder effekten av uttrykket "typisk for rasen" får på det genetiske nivå som omhandler helse og uønsket gemytt, så er skadene potensielt langt mer alvorlig og ikke like "fiksbare" som ikke genetisk atferd. Det finnes ikke et snev av tvil i meg for at det var oppdrettere som først begynte å bruke uttrykket typisk for rasen på uønsket "egenskaper" i en rase og brukes ofte idag som unnskyldning for slippe unna ansvar for egne mangler i avl på for eksempel dårlig helse og dårlig gemytt. Og jo mer vanlig det blir å omtale og normalisere noe som faktisk er et utbredt problem som "typisk for rasen", jo lavere senkes den etiske grensen for hva som brukes i avl pga nyere oppdrettere tror de faktisk "skal være sånn siden de fleste er sånn". Dette er svært tydelig når det gjelder helse. Vanligvis tar man ut dårlige individer fra avlsplaner, men hvordan skal man gjenkjenne dårlige individer når de plutselig blir den "typiske for rasen"?
 
Om man bruker puste egenskaper på Fransk Bulldog som eksempel, tror folk virkelig dette var en påtenkt egenskap som skulle bli typisk for rasen i raseutviklingen? Så hvorfor betegnes det som typisk for rasen idag? Når gikk de fra hovedsaklig å puste normalt til å ha "typisk for rasen pust" der normalt pust (altså normal som de fleste andre raser) er å anse som "utypisk for rasen"? Underveis i utviklingen av rase ble nok typisk uønsket problemer som rasen kunne få, alt for ofte stemplet som "typisk for rasen" til det ble allment akseptert som forklaring på dårlig avl, og vipps, så hadde oppdrettere en "ansvarsfraskrivelse" for dårlig avl med å skylde på at det er "typisk for rasen" og den allmenne etiske grensen for hva som brukes i avl ble senket til å inkludere hunder med et problem i avl som tidligere ikke var vanlig. Og slik kan det balle på seg med andre uønsket ting som også dukker opp underveis som for eksempel overdrevne trekk og fødselsproblemer. Dårlig rygg bør også trekkes frem her, der de fleste oppdrettere ikke engang sjekker rygg på Fransk Bulldog pga "alle har deformert rygg". Om en rase har et utbredt problem og "alle har det" for det er "typisk for rasen", skal man da som oppdretter ikke trenge å gjøre noe med det?
 
Man ser dette på mange andre raser også som HD, patella luks, dårlige korsbånd, hjerteproblem, øyeproblemer, nyreproblem, døvhet, spondylose og gemytt problemer for å nevne noen få. Dobermann har et så utbredt hjerteproblem nå at 50% av alle som fødes vil utvikle hjertefeilen. Det er så vanlig for dem i miljøet at det ikke reageres på lengre, og lite gjøres av oppdrettere for å få bukt med problemet pga det er så "typisk for rasen". Berner sennen, Engelske bulldog og Grand danois har en gjennomsnitts levealder på bare 5-7 år... "typisk for rasene", få til ingen konkrete tiltak for å bedre problemet. Staffordshire bull terrier som tidligere ble betegnet som nannydog, den "snille fetteren" til amstaff og pitbull, prøver nå for tiden i 90% av tilfellene å drepe min minibull i grupperingene på utstillinger selv om den står med ryggen til. Det har vært en forferdelig dårlig gemytt utvikling på den rasen etter at den eksploderte i popularitet. Tiltak? Ser og hører ikke om noen konkrete. Er aggresjon blitt så utbredt problem på den rasen nå at det betegnes som "typisk for rasen" og fritt frem for oppdrettere å avle videre på? Eller er det den typiske gruppe folk som tiltrekkes til rasen, en rase som krever enormt mye sosialisering og trening for å bli velfungerende som voksen, som er blitt latere i trening og sosialisering og får ett utbredt atferdsproblem? Slik man typisk ofte ser blant eiere på mindre raser som ikke trenes på noe? Om man har en hund med atferd eller gemytt problem, og man med hånden på hjerte kan si at selv om den fikk minst 4-5 timer trening og mosjon daglig, fortsatt ville hatt samme atferds problem kan se på det genetiske. Genetisk gemytt som for eksempel nervøsitet/angst og aggressivitet kan kun dempes en viss grad med trening, man får ikke trent bort gener. Om det går bort med dedikert korrekt trening, var det aldri genetikk som var årsak men menneskelig svikt underveis. Raser med utbredt medfødt gemytt problemer omtales typisk som nervøs eller aggressiv rase. Mine raser omtales for typisk å være klovner og ofte er litt vel tøff og uredd i de fleste situasjoner og et nervøst/angstfullt eller aggressivt individ i rasene har som oftest sosialisering, trening og mosjonering (eller mangel av det) som underliggende årsak siden det er utypisk for rasen og kan derfor i de fleste tilfeller trenes bort. Det finnes aldri en regel uten unntak, men man tenker ikke automatisk den minst sannsynlige tingen som årsak først. Mange raser er høyere utsatt for medfødt genetisk dårlig gemytt eller har høyere sjanse for å utvikle atferdsproblemer, men siden det på mine raser ikke er ikke blitt "typisk for rasen" med medfødt dårlig gemytt, tas individer med dette ut av avlsplaner av seriøse oppdrettere om det skulle dukke opp .
 
Uttrykket "typisk for rasen" eller "vanlig på rasen" er med på å normalisere problemer som ikke en rase skal ha. Et uønsket problem eller to er normalt sett typisk utbredt i alle raser, men det er et problem at disse stadig normaliseres med uttrykket typisk for rasen i stede for å betegne det som det er, et utbredt raseproblem. Selv om problemer kan være vanlig eller normalt å se på en rase, betyr det ikke at det skal være sånn. Hunder forblir utrente og oppdrettere får fritt spillerom til å drive uetisk avl ved at raseproblemer normaliseres som rasetypiske egenskaper og gir inntrykk at "de bare er sånn" og pga det er så normalisert er det få oppdrettere som gjør noe med det og få valpekjøpere som forstår at dette faktisk er resultat av dårlig avl og grunnlag for reklamasjon. Utbredte raseproblemer er så normalisert som rasetypisk egenskaper nå at til og med rettssystemet har vanskelig for å skille mellom rasetypiske egenskaper de skal ha og utbredte raseproblemer de ikke skal ha. Og mens oppdrettere driver konsekvensfri systematisk uetisk avl med hunder som aldri skulle gått i avl, blir hundene og kjøper den lidende part... og sponsorene til oppdretterne? Det er alle som er med på å normalisere problemer som "typisk for rasen" som åpner for systematisk uetisk avl i stede for å beskrive det som et problem som må tas tak i, samt alle som finansierer oppdrettere av slik avl med å kjøpe fra dem.